Meny
Left field



Webcam in Scotland

Webcam Dublin


Dennis Locorriere


The rain is softly fallen
Upon my knees' bare
My Kilt is gently swaying
In the Highland morning Air









 





 
 

 
 
 
 
 
   
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 


 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 
 
Religiøse impulsar over Nordsjøen i etterreformatorisk tid.
I perioden 1820-1850 skjedde det store og avgjerande endringar i det religiøse livet på Sørvestlandet. Det var ei omveltning som innebar eit normskifte, der gamal og allment akseptert skikk blei syndig og der eit nytt sett reglar for rett og gale erstatta det gamle og kjente. Framleis er samfunna her prega av desse haugianske vekkingane. Ut over på 1800-talet var liknande vekkingar i dei fleste protestantiske landa, men også der var det store geografiske variasjonar.

  

Svein Ivar Langhelle



Det er naturleg å leita i dei nye økonomiske strukturane som fylgde med sildefisket for å finna nokre av dei viktigaste årsakene til at nettopp Sørvestlandet hadde slike sterke haugianske vekkingar. I det fylgjande skal me prøva å finna mogelege delforklaringar til vekkingane i den nære kontakten som det til tider var mellom Sørvestlandet på den eine sida og Holland og Skottland på den andre sida.

 

Når det gjeld import av religiøst tankegods i første delen av 1800-talet vil dei fleste likevel først og fremst tenka på korleis kvekarlæra kom til landet via dei som sat i engelsk ”prison” i krigsåra 1807-14, og på den nære kontakten det seinare var mellom norske og engelske kvekarar. Av plassomsyn må me la denne historia liggja i denne samanhengen.

 

Det skal me også gjera med herrhuttarane, som kom til Norge frå Tyskland og Slesvig-Holstein med Christianfeld i dagens Sør-Jylland som ein viktig base. Herrhuttarane spelte ei viktig og ofte undervurdert rolle i samband med vekkingane i t.d. Stavanger-distriktet i åra fram mot 1850. Av plassomsyn må me også la denne historia liggja.

 

Haugvaldstadismen.

Først må me ha med nokre ord om bakgrunnen for dei haugianske vekkingane: Fram til kring 1800 rådde det me kallar ”einskapstanken” i kyrkja. Konge og prest styrde på vegne av Gud. Religionen var limet som skulle halda samfunnet saman. Det endelege målet var at kyrkjelyden skulle bli som eit samfunn av heilage, noko som kravde einskap og lydnad mot konge og prest. Det var synd å tenkja eigne tankar når desse ikkje var i samsvar med staten si religionslære. Trua var noko folk hadde felles, som kunne gi svar på store og avgjerande spørsmål i livet. Trua var ein like sjølvsagt del for folk som kunnskapane om at sola går opp i aust og at trea får grønt lauv om våren. ”Det er berre slik det er!”.[i]

 

I sterk kontrast til den gamle einskapskulturen hadde den nye lekmannsrørsla eit individualistisk kristendomssyn. Medan skiljet mellom truande og ikkje-truande var framandt for den kyrkjelege tradisjonen, stilte lekmannsrørsla krav om personleg val, omvending og vedkjenning. Slik blei folk delte i to: På den eine sida dei som var omvende og såleis kunne vinna frelse, på den andre sida alle andre, dei som måtte rekna med å enda som fortapte.

 

Hans Nielsen Hauge var sjølvsagt svært viktig som ideologisk kraft og førebilete for dei lokale haugianarane, men etter at han døydde i 1824 hadde nok John Haugvaldstad større direkte og praktisk påverknad. På det lokale planet var John Haugvaldstad hovdingen og den absolutt mest sentrale haugianaren i Rogaland. Eit ord frå John skal ha vore "som et Ord fra Gud".

 

I John Haugvaldstad si lære var målet å koma "nærast inn til Gud". For å få dette til måtte ein halda seg unna alt "verdsleg", slik at Gud til slutt blei det einaste. Djevelen var listig og stadig ute etter folk, ein av metodane hans var å få folk til å gløyma “det eine nødvendige” for ei tid ved å lokka med verdslege gleder. Den rette stien var svært smal, og det kravde røynsle dersom ein skulle unngå å bli lokka dit Djevelen ville. Slik fekk dei erfarne i flokken ei svært avgjerande rolle, det var dei som best kunne skilja det syndige frå det heilage. Denne sentrale rolla til ”dei eldste” var noko haugianarane hadde til felles med kalvinistane i Holland og Skottland.

 

John Haugvaldstad stod for eit strengare syn på det forbodne enn Hans Nielsen Hauge, og den sørvestnorske varianten av haugianismen blei prega av dette. Haugvaldstad irettesette t.d. presten Alexander Lange for at gutane hans gjekk på stylter: Dei måtte ikkje bruka trebein når Gud hadde gitt dei andre bein å stå på! Dei andre lokale haugianarane gjekk sakte og med ei lutande haldning, dei gjekk “som i dybe Tanker, og som de ledte efter en særskildt Skatt. Man kunde da kjende dem ut fra andre Folk blot ved at se dem paa Gaden.”

 

Slike haldningar gjorde at andre skulda Haugvaldstad for gjerningskristendom, og det har vore stilt spørsmål ved om han kom på kanten av luthersk lære om trua som einaste frelsesvegen. Haugianaren Mads Wefring meinte ei slik vektlegging av ytre former lett kunne bli ein kristendom “i det ydre, i Afhold fra visse Laster og i Opfyldelse af visse ydre Former”. John Haugvaldstad sin måte å te seg på irriterte også Hans Nielsen Hauge: “Dette ditt Væsen er taget, ikke givet”, sa Hauge til Haugvaldstad då dei møtte kvarandre på Bredtvet i 1818.[ii]

 

Holland

”Amsterdam må ha vært ”byen” også for sør- og sørvestlendinger, og en viktig del av den virkelighet de hadde å forholde seg til, en del av deres ”verdensbilde”,” skriv Sølvi Sogner.[iii]

 

Dei mange som drog til Holland på 1600- og 1700-talet kom til eit land med relativ stor og aukande religiøs toleranse, særleg etter 1690. Ingen stad var denne toleransen større enn i nettopp Amsterdam, byen som dei fleste norske søkte til.[iv] Kring 1800 var den religiøse samansetninga i denne byen slik at 54% var reformerte, 21% var katolikkar, 11% lutheranarar og 10% jødar.[v]

 

I dag vil me sjå denne toleransen på ein udelt positiv måte, men for mange tilreisande, med bakgrunn frå samfunn med stor grad av religiøs einskap og undertrykking av religiøse minoritetar, kunne den religiøse toleransen så seint som på slutten av 1600-talet bli oppfatta som både skremmande og absurd. Ein engelskmann kalla Holland ”eit universitet av all slags religionar, ein marknadsplass for alle slags sekter og der alle sektene sine kramkarar hadde løyve til å by fram sine kramvarer, sløyfer og fanatiske rangler.[vi]

 

I  Holland var regentane, universitetsleiarane og prestane til vanleg meir tolerante enn deira motpartar elles i Europa. Rettesnora deira var likevel ein praktisk semi-toleranse for å hindra at religiøse motsetnader skulle tilspissa seg og bli ein fare for offentleg ro og oden. Det var lov å diskutera og arbeida for tilslutning for avvikande religiøse standpunkt, men berre opp til eit visst punkt.[vii]

 

Den hollandske religiøse fridomen stod sterkast i byane og hadde stor grad av sosial disiplin og kontroll som ein sine viktigaste føresetnader. Denne kontrollen var synberr over alt, i heimane, i skulane, universiteta, handelsflåten, i hamnene, i marinen og i hæren.[viii]

 

Den sterke samfunnsdisiplinen var truleg noko av det som slo tilreisande nordmenn sterkast i møtet med Amsterdam og andre hollandske byar. Medan disiplineringstiltaka i Norge hadde vore halvhjerta og i praksis ikkje alltid like omfattande, var dei svært effektive i Holland.

Både på 1600- og 1700-talet var det utvikla eit system med naboskapskontroll, noko som spelte ei avgjerande rolle i dei Hollandske samfunna når det galdt å hindra all slags misferd og som var effektiv når det galdt å oppretthalda omfattande sosial kontroll. Ein by som Amterdam hadde t.d. svært få politifolk, men eit omfattande system der naboane var pliktige til å halda oppsyn med kvarandre og melda frå om lovbrot og framferd som kyrkja fann uhøvisk. Nokre stader var også einskilde betalte for å halda tilsyn med naboane. Dette systemet ser ut til å ha fungert svært effektivt, og den borgarlege etikken slo gjennom over alt.  Statistikken viser at det var mykje mindre overfall og andre valdelege brotsverk i dei store byane enn på landsbygda.[ix]

 

Dei reformerte kyrkjeråda spelte også ei nøkkelrolle i implementeringa av den sosiale disiplinen. Basert på naboskapskontrollen, med tillegg av den informasjonen dei fekk gjennom prestar og medhjelparar sine husbesøk, kunne kyrkjeråda leggja eit hardt og ubøyeleg press på folk sine ulike livsarenaer. På den måten kunne kyrkjeråda slå til mot tendensar til usømeleg liv, promiskuitet, bråk, fyll og uærleg konkurs. Ikkje minst ivrige var kyrkjeråda når det galdt å slå ned tendensar til at kvinner tok etter utanlandske motar med utringa kjolar.[x]

 

Gjennom meir enn 100 år, frå 1640-åra til midten av 1700-talet, var Hollanda prega av ein spesiell kyrkjestrid. På den eine sida stod tilhengjarar av den ortodokse Gisbertus Voetius, på den andre sida dei som støtta den liberale Johannes Cocceius. Denne striden prega ikkje berre den reformerte kyrkja, men forplanta seg også til dei andre sentrale kyrkjesamfunna. Dei ortodokse arbeidde for strengare tilsyn med korleis folk heldt sabbaten, og dei stod i spissen for kampanjar for å gå vidare med reformasjonen og gjera folk sin livsstil endå meir gudeleg. Til dette ville dei bruka statsmakta.[xi] Dei liberale meinte for sin del av det ikkje var grunnlag i Bibelen for alle dei strenge tolkingane som dei ortodokse la fram. Dei liberale meinte at Bibelen ikkje alltid måtte tolkast bokstaveleg. Dessutan var det berre ekspertane som kunne stå for ei fullverdig tolking av Bibelen.[xii]

 

Hollandsk opplysningstid spela ei avgjerande rolle for Europa i første tredjeparten av 1700-talet, ikkje minst gjennom formidlinga av engelsk opplysningstid til eit større publikum.[xiii] Me veit ikkje kor mykje av dette som blei fanga opp av nordmenn, men her er nokre få trekk:

 

Ei viktig side ved denne opplysningstida var den endringa som skjedde frå om lag 1700 når det galdt diskusjon om religionen. Det var aukande vilje til å sjå på religiøs toleranse som eit gode, folk blei mindre ivrige når det galdt å gå til skrifte, samstundes som debatten blei flytta bort frå den arenaen som var kontrollert av kyrkja og kyrkja sine menn. Det var også ny interesse for dei religiøse variasjonane og sambandet mellom ulike religiøse tradisjonar og teologiske system.[xiv]

 

Holland og England likna på kvarandre gjennom dei første 20 åra av 1700-talet ved at deisme og avvising av openbaringsreligion blei vanlege tendensar. Likevel var det Hollandske samfunnet eineståande ved at det blei sett inn tunge offensivar mot deisme og ateisme.[xv] Dette hadde samanheng med kampanjane mot ”Spinoza-tilhengjarar”, der deisme og avvising av openbaringsreligion blei samanlikna med ”spinoza-isme”. Desse retningane fungerte difor som ei undergrunnsrørsle, som ein understraum ofte kalla ”Radical Enlightenment”.[xvi]

 

Sjølv om mange oppfatta Holland som eit samfunn med sterk religiøs disiplin, oppfatta dei seg sjølv som milde i forhold til skottane. Skottane var meir restriktive, og den ortodokse fløya i den hollandsk-reformerte kyrkja blei i ein pamflett kalla ”Den Schotschen Duyvel”.[xvii]

 

Skottland.

I einskilde avsidesliggjande delar av Highlands hadde den reformerte reformasjonen i 1559 vanskeleg for å nå fram. Nokre stader var det tendensar til at folk gjekk tilbake til katolisismen, andre stader levde dei i ein slags heidenskap utan særleg kontakt med prest eller interesse for kyrkja i det minste til langt innpå 1700-talet.[xviii]

 

I Lowlands, særleg sør for Tay, fekk den reformerte kyrkja derimot raskare og sterkare innpass. Det same galdt delar av Highlands som Perthshire og Argyll.[xix] I byane i dette området blei det vanleg med streng pietisme med personleg engasjement og husandakt[xx] blant borgarane, på landbygda kanskje spesielt blant små sjølveigarar og større leiglendingar - ei gruppe som ga mange søner til kyrkja.[xxi] Kring 1630 var hovudtrekka i reformasjonen gjenomførte i alle delar av Skottland – bortsett frå den indre sona i Highlands.[xxii]

 

Etter at den reformerte kyrkja hadde sikra seg lokalt hegemoni i det skotske låglandet, blei det i byar og tettstader innført eit system med offentlege ”tilsynsmenn” som skulle patruljera på søndagane for å sikra seg at alle gjekk i kyrkja og for å bøtleggja dei som ikkje gjorde det.[xxiii] Staten ga ei rekke lover om sivile brotsverk, som hor (adultery) i 1563, utukt (fornication) i 1567, brot på sabbaten i 1579 og fyll i 1617. Ein avgjerande del av systemet var lover som gjorde at personar som var blitt utestengde frå kyrkja for vedvarande umoral også blei utestengd frå viktige delar av det sivile samfunnet: Etter 1572 kunne ikkje slike utestengde personar inneha embete eller få lov å vitna i retten. Frå 1609 av kunne dei ikkje lenger eiga eller leiga jord eller ha andre former for inntekt av landeigedom.[xxiv] Etter ein del politisk misbruk av lovane i tida etter 1640, blei dei oppheva i 1690.[xxv]

 

Frå 1574 til 1612 blei ei rekke tiltak sett ut i livet for å motarbeida syndige handlingar. Det blei forbode å utføra handlingar som kunne oppfattast som feiring av dei gamle, katolske heilagdagane, som pilgrimhandlingar, dansing, koralsyning og spel og anna feiring på slike dagar. Det blei såleis innført bøter for dei som ikkje arbeidde juledag, det kom forbod mot bålbrenning Jonsok. Kyrkja gjekk også til åtak på framsyningar og morskap i samband med bryllaup og gravferd. Særleg store var krava om å halda kviledagen heilag: I 1579 blei det forbode med alle former for arbeid, kroppsleg rekreasjon og alkoholnyting på søndagane, og kyrkjemøtet fordømde også dansing og reiser på desse dagane. Ei rekke saker om dette blei fylgde opp gjennom rettsapparatet.[xxvi]

 

Høgdepunktet blei nådd då parlamentet i 1656 kom med forbod om å vitja vertshus, dansa, høyra på verdsleg musikk, vaska, brygga øl, baka brød, føreta verdslege spaserturar, reisa eller gjera noko anna verdsleg på søndagane. Eit lokalt kyrkjemøte i Fife innførte straff for barn som leika på søndagane, i 1657 gjekk dei ut med advarslar mot å bera inn vatn, sopa golv og kasta ut oske på søndagane. Både i Aberdeen og Glasgow  betalte kyrkja pengar til spionar som kunne fortelja om feiltrinn i kyrkjelyden.[xxvii]

 

Det var ei klar overvekt av seksualbrotsverk som hor og utukt blant dei sakene som blei ramma av kyrkjeretten.[xxviii] Blant dei gruppene der kyrkja hadde størst appell, borgarane, mindre jordeigarar og større leiglendingar, ser det ut til å ha skjedd eit varig moralsk normskifte gjennom desse åra. Stor vekt på seksualmoralen har seinare vore eit viktig kjenneteikn ved den skotske mellomklassen.[xxix]

 

Etter ein god del politisk misbruk kom det lover i 1690 og 1712 som letta på det strenge religiøse disiplin-regimet.[xxx] Ut gjennom 1700-talet blei det lagt mindre og mindre vekt på dei strenge reglane til kyrkja. Hadde det ikkje vore for dei store vekkingane på 1800-talet, trur den skotske historikaren Chris Smout at heile den puritanske tradisjonen i Skottland ville lidd ein naturleg død.[xxxi]

 

Påverknad på Sørvestlandet?

Kva kan så desse tilhøva i det religiøse livet i Holland og Skottland på 1600- og 1700-talet ha hatt å seia for dei religiøse omveltningane på t.d. Sørvestlandet i første halvpart av 1800-talet?

 

For det første må det ha vore ganske godt kjent blant folk med kontaktar til Holland og Skottland at desse landa hadde eit mykje strengare syn på rett og gal livsførsel enn det som var vanleg i Norge før 1800. Særleg galdt det dei som hadde hatt kontakt med skottane.  I denne samanhengen er det interessant å sjå at det er i det norske området med stor og langvarig skottekontakt at ein gjekk lengst i å leggja vekt ytre handlingar som eit uttrykk for rett religiøs haldning.

 

For det andre må møtet med ulike religiøse retningar og hollandsk toleranse ha gjort folk meir merksame på at religionen også kunne vera eit personleg val – uansett kor mykje det heimlege presteskapet nekta for dette. Med sin rikdom og framskridne økonomi må me tru at Holland må ha vore eit samfunn mange såg opp til. Også i denne konteksten blir det interessant at Holland praktiserte så stor grad av religionsfridom.

 

Til desse utanlandske impulsane kan me så knyta den heimlege opplæringa i den pietistiske Pontoppidans forklaring frå midten av 1700-talet og eventuelle nedslag av statspietisme blant den norske allmugen.

 

Til saman gjorde dette at det i samfunn med levande tradisjon om kontakt med Holland og Skottland  kan ha vore lettare å forstå den haugianske forskynninga i første halvpart av 1800-talet – fordi dei hadde høyrt mykje av dette eller delar av dette før. I ein slik samanheng er det interessant at ”lekmannsbeltet” Østfold, Agder, Rogaland og Bergenhus hadde mange ungdomar som drog til Amsterdam. Det er også interessant at dei områda i Hardanger og Sunnhordland som blei tidleg prega av haugianisme i store trekk er dei same som gjennom 200 år dreiv samhandelen med Skottland.

 

Den formidlinga av kulturelle og religiøse impulsar som me her har antyda, kan i neste omgang føra til at me må sjå på nytt på den rolla den gamle einskapskyrkja kan ha hatt i delar av landet. Kanskje hadde ho ikkje eit like dominerande preg på ein del av kysten i sør og vest som forskarane tidlegare har rekna med? Kanskje stod heller ikkje det gamle bygdefellesskapet like sterkt her som me elles har rekna med – i og med folk henta viktige delar av lærdomen utanfrå i staden for å byggja på dei gamle sine erfaringar?


 


 

[i] Sjå t.d. Langhelle, Svein Ivar: Tysvær 8. Slik levde dei. Fram til 1820. Tysvær kommune, 1997(a): 297ff. Langhelle, Svein Ivar: Det religiøst-kulturelle hegemoniskiftet i Nord-Rogaland 1820-1850. Ætt og heim 1998. Lokalhistorisk Årbok for Rogaland, Stavanger 1999(a): 43ff., Langhelle, Svein Ivar: Religionen – limet som skulle halda samfunnet saman, i Langhelle, Svein Ivar og Lindanger, Birger (red.): Kongskyrkje ved Nordvegen. Olavskyrkja på Avaldsnes 750 år, Lokalhistorisk Stiftelse, 1999(b): 193ff.

[ii] Sjå t.d. Langhelle, Svein Ivar: Tysvær 9. Slik levde dei. Frå 1820 til 1920. Tysvær kommune, 1997(b):171ff. Langhelle 1999(a): 35ff., Langhelle, Svein Ivar: Nytt syn på synd, skikk og uskikk, i Langhelle, Svein Ivar: Kongskyrkje ved Nordvegen. Olavskyrkja på Avaldsnes 750 år, Lokalhistorisk Stiftelse, 1999(b): 226ff.

[iii] Sogner, Sølvi: Ung i Europa. Norsk ungdom over Nordsjøen til Nederland i tidlig nytid. Oslo 1994: 16.

[iv] Isreal, Jonathan I. : The Dutch Republic. Its Rise, Greatness, and Fall 1477-1806. Paperback with corrections. Oxford 1998: 638.

[v] Isreal 1998:  1020.

[vi] ”University of all religions, the fair of all the sects where all pedlars of religion have leave to vent their toys, their ribbons and phanatick ratteles”. (Israel 1998: 675-676. Han viser til ”A trip to Holland”, 12.).

[vii] ”Regents, university curators, professors, and preachers were, in the main, more tolerant than their counterparts in the rest of Europe. But their principles were, at most, those of semi-toleration of practical necessity, tempering somewhat intolerant inclinations and views. Up to a point one was allowed to discuss and propagate dissident religious opinions.” (Isreal 1998: 675)

[viii] ”Dutch freedom was thus rooted in the preponderance of cities and a high level of social discipline and control. Evidence of this discipline was to be seen everywhere, in the home, schools, churches, universities, mercant ships, and harbours, as well as in the navy and army.” (Isreal 1998: 678)

[ix] ”The crucial importance of neighbours, and neighbourhood watches, in curbing misconduct and maintaining the high level of social control typical of the Golden Age, and eighteenth-century Dutch society, is proven by the fact that statistics for assault, and other violent crime, tended to be considerably higher for the countryside than for large towns. The civic etic underpinned all.” (Israel 1998: 681)

[x] ”Another key agent of social discipline were the Reformed consistories. Backed by the neighbourhood watches, and supplies with additional information from the house-visits of the preachers and their assistans, the ”sick comforters”, the consistories kept up a relentless pressure, at all levels, against immodesty, promiscuity, rowdiness, drunkenness, dishonest bankruptcies, and, not least, the low-cut dresses worn by a few fashionable ladies in courtly circles.” (Isreal 1998: 685) 

[xi] ”the Further Reformation”, the movement to lead society to be more godly in life-style.” (Isreal 1998: 662)

[xii] Isreal 1998: 662.

[xiii] Isreal 1998: 1038.

[xiv] ”A major aspect of the European Enligtenment was the change which took place, from about 1700, in debate about religion. Positive appreciation of tolaration  increased, confessional zeal receded, discussion emerged from the arena controlled by Churches and churchmen, and, above all, there was a new awarness and interest in the varity of religion and relationships between different religious traditions and theological systems.” (Isreal 1998: 1039)

[xv] Deismen lærer at Gud skapte verda, men han styrer henne ikkje. Høyrde særleg til opplysningstida sine filosofar, som Voltaire. I England blei dei kalla fritenkjarar.

[xvi] ”deism and rejection of revelation in the United Provinces, which were equated with Spinozism, became an underground movement, a clandestine stream which aptly been called the ”Radical Enlightenment”.”(Isreal 1998: 1041)

[xvii] Israel 1998: 673.

[xviii] Smout, T.C.: A History of the Scottish People 1560-1830. Fontana Press London 1985: 70-71.

[xix] Smout 1985: 72.

[xx] ”personal devotion and family worship” (Smout 1985: 73.)

[xxi] Smout 1985: 73.

[xxii] ”The first intentions af the Book of Discipline had ben substantially fullfilled before 1630 outside the inner Highland zone.” (Smout 1985: 74)

[xxiii] ”in burghs and country places alike official ”searchers” patrolled on Sundays to make sure everyone was at church, and they fined absentees.” (Smout 1985: 72)

[xxiv] ”Crucial to the system was recognition that a person excommunicated from the spiritual society of the church for persistent immorality was also an outlaw from the civil society of the state: in 1572 excommunicated persons were held incapable of bearing office or giving witness at law, in 1609 they were declared unable to enjoy lands, rents and revenues.” (Smout 1985: 74.)

[xxv] Smout 1985: 74.

[xxvi] Smout 1985: 78.

[xxvii] Smout 1985: 79.

[xxviii] Smout 1985: 75.

[xxix] ”in those groups to whom the kirk had particular appeal – the burgess, the smaller landowners and the larger tenants – the moral change does seem to have been permanent. Sexual respectability has been the apparent mark of most in the Scottish middle classes ever since…” (Smout 1985: 76)

[xxx] Smout 1985: 74.

[xxxi] ”The repressive statutes were observed less and less as the eigtheenth century progressed…If it had not been for the remarkable general upsurge of the puritan sentiment in the nineteenth century, the whole tradition would in time  have died a natural death.” (Smout 1985: 80) ”…slow decline of enthusiasm in the eighteenth century as puritanism went on the defensive.” (Smout 1985: 91)

 

 

Right field













ann.sidsel@
gmail.com
 
Tlf: 95 70 31 09
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Scots wha hae wi' Wallace bled,

Scots wham Bruce ha' aften led,
Welcome to your gory bed,
Or to victorie!

Now's the day and now's the hour,
See the front o' battle lour;
See approach proud Edward's pow'r
Chains and slaverie!

Wha will be a traitor knave?
Wha can fill a coward's grave?
Wha sae base as be a slave?
Let him turn, and flee!
 
 
 
 
 
eXTReMe Tracker