Sølvi er født og oppvokst i Oslo. Hovin er stedet hun gikk på sine barnsben og med Vålerengas fotballbane som nærmeste nabo er VIF blitt hennes fotballag. Selv sparket hun aldri fotball, men heie var noe hun kunne. Hun er nå blitt 53 år forteller hun, men en bursdag er like rundt hjørnet og da kommer hun opp på sitt 54. år.
I 1979 flyttet hun til Numedal med sin mann og karriereren på Idrettsskolen fikk sin spede start. Hun og mannen delte en stilling på skolen og sammen ledet de idrettslinja. Hun prøvde seg også noen år på Veggli Skole, men kom tilbake til sitt gamle arbeid. Her trivdes hun best og utfordringene var mange. Hun syntes at abeidet ved Idrettsskolen var spennende og utfordrende.
Hus har det blitt bygget i Paradisgrenda i Rollag og der bor hun sammen med 2 sønner og sin mann. Hun er glad i naturen i Numedal og syntes at livet her er flott. Til tider savner hun forsatt bylivet og da er det greit å ta en liten tur til Kongsberg eller Oslo for å få med seg noen byopplevelser, men å flytte tilbake til byen ser hun ikke på som et alternativ. Det er her i Numedal hun har slått seg til ro og funnet et arbeid hun trives med og brenner for.
Når hun blir bedt om å beskrive seg selv sier hun at hun er ansvarfull og fæl til å jobbe. Hun er opptatt av muligheter og med en god latter forteller hun at hun nok er en ganske "rett frem"-type dame. Hun beskeiver seg selv som "fysisk bevegelsesbesatt" og forteller at hun er nødt til å ha aktivitet i livet. Hun er ikke typen til å ta livet med ro, men lever det til det fulle. Hun er glad i naturen og friluftsliv er en soleklar hobby.
Sølvis største lidenskap er dans. En drømmedag for Sølvi ville vært å reise en dag til Cuba for og lære salsa slik som den danses der. Hun var med på å starte danselinjen på Idrettsskolen og var lærer på linja i mange år. Hun forteller nå med et smil om munnen at det nå er blitt en ny og yngre danselærer som underviser studentene i dans.
Når hun blir spurt om hvilke svake sider hun har så tar det litt tid før hun svarer at det å være frittalende ikke alltid er et pluss. Det er ikke alltid det blir like godt mottatt at man får tilbakemeldinger er direkte, men dette er noe Sølvi har lært seg å leve med. Og med en munter latter legger hun til at hun til tider også kan være ganske vimsete. "Det er vel ikke akurat noen positiv egenskap", sier hun.
En av Sølvis kampsaker er Idrettsskolen. Søkerantallet har gått opp og ned, men i 1986 ble skolen gjort om til folkehøyskole og dette har ført til flere søkere. Hun er opptatt av dette med folkehøyskole og hvordan folkehøyskolen skal drive med danning av individer. Hun blir ivrig når hun snakker om denne saken og sammenligner folkehøyskolens verdier med idrettens verider. Mot, humør og redelighet er nemlig faktorer hun syntes hører hjemme like mye i idretten som på utdanningnivå. Tempoet i ordflommen øker og med hendene understreker Sølvi sine poenger. For at hun er engasjert i denne saken er det ingen tvil om. At ungdom skal vokse opp og bli menesker med gode verdier er absolutt viktig for Sølvi.
Når hun blir spurt hva hun syntes om at dalen hun bor i markedsfører seg som middelalderdalen forteller hun at hun i sin tid studerte folkeminnevitenskap. Hun har derfor en oppriktig interesse for eventyr, sagn og myter. hun syntes også at det er flott atdet i Numedal er så mange bevarte bygninger, men at det fortsatt gjenstår en del jobb for at Numedal skal kunne leve på dette profilen. Det hun syntes er viktig med middelalderdalen er at det er en opprinnelighet og bevaringspolitikk som man sjelden finner noe annet sted. Hun syntes det er flott at stedet hun bor på ser verdien av og fronte oe som er opprinnelig og ekte.
Det nærmer seg slutten av samtalen og når Sølvi blir bedt om å beskrive seg selv slik hun tror at hennes venninne ville ha beskrevet henne smiler hun lurt. "Rettferdig og til å stole på", er det første hun sier. Med en humoristisk tone sier hun at hun tror kanskje at hun også kan bli beskrevet som litt fandenivollsk i den forstand at hun titt og stadig finner på utradisjonelle ting.
Når Sølvi går ut fra kontoret sitt for å ta bilder til denne reportasjen møter hun flere kolleger i gangen. Det er tydelig at denne damen er godt lik og har mange jern i ilden. Dett er en dame som vil tilføre nygda noe og har en mening bak det hun driver med. Samtidig ser hun ingenting i veien for å spille bekjente et puss i ny og ne.
Foto Marit Rusaanes
|