Karoline Sønsterud, 75 år fra Uvdal, er søndagens portrett. Karoline er gift  med Bernhard, og sammen har de datteren Berit Marie, og fire barnebarn.  Datteren og to av barnebarna bor på Gran Canari grunnet sykdom, men  svigersønnen og et av barnebarna, Per Herbjørn, bor hjemme på gården. Karoline  driver fortsatt gården med melk og kjøttproduksjon. Hun har hjelp av  barnebarnet Per Herbjørn. Hun er styremedlem i Uvdal Handelslag og medlem i Foreldregruppa mot narkotika  i Nore og Uvdal.

Er det ikke fristende å gi seg som bonde, sove lenge om morgenen, og ha  kveldene fri, og hva mener du om at flere og flere velger å legge ned brukene  sine ?
- Det er klart det er fristende, men jeg syntes det er trist at det Bernhard og  jeg har bygget opp blir lagt ned. Viss en av mine hadde villet overta, hadde  jeg gitt meg på dagen. Det at flere og flere velger og legge ned, er jo fordi  det er tungt å drive, dårlig økonomisk utbytte og at kravene og  restriksjonene til bonden etter hvert er så store, at det blir uholdbart å  drive. Viss ikke dette snart snur, vil vi kanskje om noen år ikke ha igjen gårdsbruk  i drift.
- De fleste må i dag ha en jobb ved siden av for å klare seg, og de sliter seg ut.

Du jobbet i 25 år ved Uvdal telefonsentral. Hvordan fikk du tid til å være  både mor, husmor, bonde og ha full jobb ved sentralen?
- Jeg var oppe ved halv fem-femtida for å gå i fjøset slik at jeg var ferdig til Berit Marie skulle på skolen. Fra åtte til halv tre var jeg på sentralen, før  jeg måtte hjem og lage middag. Ved fem-tiden gikk jeg så i fjøset igjen, så  dagene var travle og lange.
- Under slaktinga om høsten lagde jeg opp mye mat som  var lett og ta igjen, det sparte meg for mye arbeid. Etter hvert ble det også nattvakter på sentralen, men da hadde jeg dagene  fri. Det var en slitsom tid, og det var spesielt mye å gjøre de tre årene vi  hadde anleggsdrift her oppe.
- Uvdalsentralen var hovedsentral, men vi hadde en  bisentral oppe på Sønstebø, og etter hvert fikk vi linjer til Geilo og Drammen.  Ved bryllup kunne vi få opptil 60 telegrammer som vi måtte skrive for hånd.

Har du en historie fra denne tiden ?
- Det var en dag, like før klokka ni, at en skolegutt ringte og ville bli satt over  til sportsbutikken på Rødberg. Han bodde like ved skolen i Uvdal, og mens vi  ventet på at det skulle svare på Rødberg, hørte han skoleklokkene ringte. Han ba  meg om å ringe opp igjen til sportsbutikken  og bestille sykkelslange til han,  for han måtte løpe til skolen. Så oppdragene var mange.
- Vi holdt oss også  informert om hvor Dr Bang til en hver tid opphold seg, og dette satte Bang  veldig pris på.

Du er med i Foreldregruppa mot narkotika i Nore og Uvdal. Hva syntes du må være  det vanskligste med og være ung i dag?
- Det vanskligste må være å klare alle de krav som blir stilt til skole og  utdanning, for senere å få seg en jobb. Samtidig lever ungdommen i en tid hvor  rusmisbruk stadig blir utbredt. Selv om jeg er så heldig at jeg ikke har  rusproblemer i familien, synes jeg det er viktig å jobbe med dette problemet.

Syntes du det er viktig at også besteforeldre engasjerer seg i barnebarna ?
- Ja, så absolutt, i høyeste grad. Vi har selv god kontakt med våre barnebarn, og  mener det er viktig at vi stiller opp.

Har du en sak du brenner for ?
- Det må være en utfordring for oss alle, og spesielt kommunen, å tilrettelegge  arbeidsmarkedet slik at ungdommen kan komme tilbake til kommunen etter endt skolegang ute. De ledige stillingene må lyses ut slik at de til en hver tid ser hva som er ledig.

Har du et ønske til slutt ?
- Det må være at jeg får leve og være frisk så lenge som mulig, sammen med mine  kjære.

Neste søndag møter vi Hans Slåtta

Tekst og foto. Ann Sidsel Grøtjorden